Et tempel av høylytte, tynnhårede menn hever stemmene med forbitrede ord på guttural spansk. Så faller drønnet plutselig til en mumling, og snart hilser en rådende stillhet de pequeño folletos som dukker opp: små, fargerike hefter midt i den stolte, høyt politiske dypsindigheten i denne landlige frimurerlosjen.
Plutselig blir frekvensen med florerende sinne sønderrevet av bifallsrop. En gammel megafon trompeterer skurrete cubansk folkemusikk, og alle holder hverandres hender og danser rundt i ring.
Det er slik El Camino à la Felicidad – Veien til lykke – ble tatt imot på Cuba da embargoen ble hevet og de første americanos landet på den historiske øya. I tollen ble hundrevis av spanske hefter – stuet inn i håndbagasjen og ryggsekker – lagt merke til, pågrepet, gjennomlest og smilende tillatt å passere inn i det som har blitt beskrevet som et av verdens mest undertrykkende kulturer.
På Havannas daglige gatemarked var det både selgere og kunder som stoppet opp og straks begynte å lese de enkle forskriftene skrevet av L. Ron Hubbard. Ved de østlige fjellene, i Cubas berømte País del Tabaco (tobakklandet), stoppet arbeidere opp i innhøstingen av tobakksblader og kom løpende til gjerdet for å slutte seg til venner som hadde sprunget fra låvene for å ta imot hefter. Mange bad om to eller tre som de kunne ta med seg hjem. Nede i veien lyttet mørkhårede, smilende skolebarn oppmerksomt da lærerinnen deres leste fra «Ama y ayuda en los niños» (Elsk og hjelp barn) og «No dañes a una persona de buena voluntad» (Ikke skad en person som vil vel), to av de 21 forskriftene som finnes i Veien til lykke.
Overalt har det vært det samme – budskapet spres. Og man kan merke en unik lykke som svever over øya, akkurat som de strålende Flamboyant-trærne som kaster skygger over små skur i paradiset.
