Harlem er … så mye. For mange mennesker som måtte skyve til side barrierer for å kjempe seg inn i den amerikanske drømmen, var Harlem omtrent alt på godt og ondt, men alltid med sjel og rytme. Langston Hughes, poesi-helgen fra 1930-årenes Harlem-renessanse, fanget stemningen der: «Du vil høre fottrinn / som tramper ut og tramper ut en – / Tror du / det er en munter takt?»
Det var en munter takt i Harlem på den siste dagen i juli 2016. Scientology, religionen som oppløfter humøret og gjenoppbygger samfunn, var travelt opptatt med å åpne to nye bygninger, en kirke og et samfunnssenter i hjertet av Spanish Harlem. Strålende renovert og utsmykket – ikke bare til å bli vakkert, men slik at alle i Harlem, alle etnisiteter og alle religioner, kan ha et samlingssted – et hovedkvarter, kunne man si – til å snu sivilisasjonens minkende spiral.
Pastor Johnny Ray Youngblood, en enestående grunnpilar for Harlems livsfornyelse – og selv en forkynnernes forkynner ved den ærverdige Mount Pisgah baptistkirken og en sann venn av Scientolog Kirken – fortalte folk hva de kan forvente fra denne nye kirken og Samfunnssenteret: «Scientologer søker å hjelpe folk hvis ansikter de aldri har sett, hvis øyne de kanskje aldri vil møte og hvis navn de aldri vil kjenne. ... Så se på den [kirken] som har blomstret foran oss. Måtte den bli et mektig fyrtårn for menneskene i Harlem.»
Idet han oppfordret scientologer og venner til intet mindre enn et korstog for å stoppe fordervelsen og sammenbruddet av samfunnet, minnet lederen av Scientology, David Miscavige, om ordene til grunnlegger L. Ron Hubbard, som bodde i New York City i 1930-årene og vendte tilbake for å utføre sosiologisk forskning på midten av 1970-tallet: «Men dette var også når og hvor L. Ron Hubbard finslipte teknologiene for hjelp fra menneskets kvaler og om hvilket han skrev: ’Mange løsninger for livet finnes her – og de er der for menneskets bruk.’ Og det er hva vårt nye Samfunnssenter representerer. Ikke bare et tilbud om hjelp, men snarere vår rett og vår forpliktelse til å hjelpe.»
Denne 6100 kvadratmeter store kirken i Harlem har den presise utformingen til å sørge for en effektiv strøm gjennom lokalene for religion og studium. Besøkende ønskes velkommen i et Informasjonssenter, som viser Scientology religionens tro og handlingsorienterte programmer i video og tekst, så vel som L. Ron Hubbards biografi. Samfunnssenteret skilter med konferanserom, oppholdsområder, klasserom og en kafé.
Fra det øyeblikket båndet falt ved innvielsen av kirken og senteret, har det vært konstant, insisterende, trommende aktivitet. Kongressmedlem Charles Rangel registrerte en offisiell proklamasjon inn i Kongressreferatene, hvor han erklærte åpningsdagen, den 31. juli 2016, som Scientology dagen i Harlem.
Blant de første til å delta i samfunnsvirksomhet fra den pulserende nye kirken var pastor Mary White, som tok sin kristne menighet med inn til søndagstjeneste, og pastor Susana Bastarrica, stifter av The Vigil 4 Peace & Ecology (Vigilie for fred og økologi), som også samlet lokalsamfunnet for å feire Den internasjonale fredsdagen.
Aktivitetene utvidet seg til å omfatte kunst, idet et mariachi-orkester fra Spanish Harlem tok over senterets fellesområde for generalprøve. Kort etter, i et arrangement preget av et stort og mangfoldig samfunnsfremmøte, kom artisten Rappin' Tate med sitt «Hip Hop til Hip håp» til 125th Street.
Konferanser om menneskerettigheter; kampanjer mot stoffmisbruk; spredning av budskapet om psykiatriske overgrep; feiring av Harlems jazztradisjoner – alt dette og mye mer var en del av de første par månedene for Harlems Ideelle Scientology Kirke og Samfunnssenter. Et rekordhøyt antall mennesker er aktivt involvert i Scientologys åndelige tjenester og kurs. Barn i flokkevis bygger sine liv i senterets klasserom for privatundervisning.
Harlems nye Ideelle Scientology Kirke og Samfunnssenter har slått gnisten til en ny glød i dette stolte, historiske nabolaget som har tilbrakt altfor lang tid i forfall. Som David Miscavige sa ved innvielsen: «Alt du behøver å gjøre er å legge øret til bakken og høre det runge, igjen og igjen:
«Harlem!
Harlem!
Harlem!»
